Frykten for det ukjente /skoleoppgave

Alle har en eller annen form for frykt, noen vil kanskje le av andres frykt. Sannheten er at vi alle er redd for noe, ingen finnes fryktløse. Noen frykter mørket, andre frykter mennesker og å snakke i forsamlinger. Selv frykter jeg det å bli voksen, det må nok være det skumleste jeg kan tenke meg.

Ingen har lyst til å innrømme at de er redd for noe, i alle fall ikke de fleste jeg kjenner. Å innrømme sine svakheter er vel ikke det man har mest lyst til. I disse dager har man mest lyst til å skryte av alt man oppnår og hvor bra man er, hvor fine klær man har og så videre. Er vi i dag mer redde for å gå på ett nederlag enn hva folk var før? Eller bryr vi oss rett og slett ikke om hva folk tror om oss lenger?

Opp igjennom årene har jeg opplevd å ha vært redd for mye, men etter å ha blitt kjent med frykten så har det gått over. Det er nettopp det som er saken, vi er redd for det vi ikke har kjennskap til og derfor prøver jeg det ikke ut heller fordi jeg er redd for hva det kan innebære og kaste seg rett ut i noe ukjent. Det er også grunnen til at jeg er redd for å bli voksen, men det finnes jo en annen grunn også og det er at jeg har faktisk sett hva det innebærer for andre mennesker, bortsett fra meg selv. Jeg vet jo at folk blir voksne på forskjellige måter, opplever det på forskjellige måter og lever livet sitt på forskjellige måter. Hvordan vil min måte bli? Vil jeg klare å takle nok press, som å kunne studere slik at jeg får en høy utdannelse så jeg kan bli akkurat det jeg vil? Eller vil jeg plutselig velge feil i min videreutdannelse og velge feil kjæreste, som har dårlig innflytelse på meg og får meg ut på kjøret. Og om 5 år da, så sitter jeg ved siden av en søppeldunk på Karl Johan og tigger etter penger i en hvit 7eleven kopp. Foran meg har jeg en liten firkant av papp, der det står noe som ” Er hjemløs, trenger penger til mat”. Når jeg tenker sånn pleier stefaren min å si til meg at man ikke skal gå rundt og leke ”tenk om, tenk om leken”. Greit nok det, men noen ganger er det faktisk greit å ta sorgene på forskudd.

I mitt tilfelle har jeg ikke noen grunn til å ta noen sorger på forskudd enda, men hvis jeg hadde valgt en annen linje på videregående enn studiespesialiserende hadde jeg nok satt meg ned og fortvilt litt. Det er det som er så bra med å gå studiespesialiserende, jeg har så mange muligheter. Jeg får studiekompetanse, og har muligheten til å studere videre på nesten alt jeg vil. Det er litt vanskeligere for de som har valgt en yrkesfagligstudieretning.

Over til frykten min igjen, jeg er livredd for å få for mye ansvar. Hvis noen gir meg ansvaret for å passe en leilighet eller noe lignende i en uke, kan du nok se for deg hvor nervøs jeg kommer til å ligge hver eneste natt den uken. ”Husket jeg å låse døren?”, ”vannet jeg blomstene nok? Eller vannet jeg dem for mye? ÅNEI, tenk om de drukner?” Sånn kan jeg ligge i flere timer og bekymre meg. Andre spørsmål jeg ofte stiller meg selv er for eksempel, vil jeg klare å kontrollere økonomien min? Vil jeg møte en ny kjæreste? Eller kommer jeg til å leve lykkelig i alle mine dager med Stian? Akkurat nå ville jeg aldri ha byttet bort Stian min med noen andre i hele verden om jeg ble tilbudt det. Stian pleier som oftest og si at vi skal være sammen for alltid, men andre ganger sier han at folk forandrer seg og vi vokser og da en dag kanskje vi innser at vi ikke er skapt for hverandre lenger. Det er egentlig en grufull tanke, for han er jo den eneste som for meg til å føle meg trygg her i verden. Jeg liker trygghet nemlig, frykten kan vente noen år til syns jeg, i alle fall i ett og ett halvt, for da skal jeg i militæret. I mens kan jeg gjøre så godt jeg kan på studiespesialiserende, og kanskje hvis jeg er heldig kan jeg få beholde verdens beste kjæreste så lenge også. For jeg har ikke noe hastverk med å møte frykten min ansikt til ansikt enda.